Jepp, da var det på tide å publishe vår store, altfor store vil kanskje noen si, seiltur til Strømstad. Grunnen til at denne posten kommer i såpass lang tid etter selve turen, er ikke for at vi har hatt traumatiske opplevelser eller lignende, men bare for at turen måtte synke ordentlig inn.
Fredrik, Hans Martin og Paal satte kursen til Strømstad den vakre tirsdagen 8.august 2006. Det skulle vise seg å bli en tur som vi aldri kommer til å glemme. Og hvis noen skal klage, så kommer nok denne posten til å bli som en halv masteroppgave i naturvietenskap. Så er det sagt.
Hvis noen lurer på hvorfor akkurat dette bildet er tatt i bruk som blikkfang på denne posten, så kommer jeg tilbake til det seinere. Det var til alles store skuffelse at resten av mannskapet ikke kunne stille til denne flotte turen. Men sånn i tilfelle, så var det jo en sikkerhet i at vi viste at noen ville ha tatt seg av skuta vår hvis det skulle ha gått riktig ille.
Vi startet opp mandag med forberedelsene med innkjøp og klargjøring av båten. Byggmester Martin tenkte selvfølgelig på komforen, så han bygde rett og slett et gulv til skjønnheten vår. Vi var klare på at vi skulle prøve å dra fra brygga kl 1000, men selvfølgelig drøyde dette med de vanlige 4 timene. Men nok om det kjedelige.
Dag 1.Vi la fra havn rundt kl. 1500, men sikte på Bolerne i Oslofjorden. Været var perfekt, med en noe frempå nordlandsvind og blå himmel. Da kvelden nærmet seg, og sola forsvant ned i havdypet (eller bak fjellene), fant vi oss en øy noen nautiske mil sør for Bolerne. Det ble grilling, tur på øyas hjerterom, bading i skredderns nye klær og spilling av kortspillet Frankie fourfinger osv (husker ikke hele navnet, men det egner seg kanskje ikke på trykk uansett). Da øyenen på yngste Karlsen limte seg fast, fant vi ut at det var på tide å finne soveplassene våre.
Dag 2. Det startet opp med en herlig frokost fra kokken Martin, egg og bacon stod vel på menyen. Sola skinte og vinden hadde funnet ut at den ville snu for dagen. 5-8 meter per sekund fikk vi høre i ettertid. Etter at jeg hadde kløna kuppelen til oljelampa vår ned i vannet, satte vi kursen østover. Tankene våre håpte på en stille sjø, men da vi runda øya vår, og så utover mot oslofjorden, så vi at havet hadde tenkt seg noe helt annet. Bølgende var forholdsvis store, og rullet rett inn fra skagerak. Vi var såpass langt ute at vi hadde ingen øyer eller land i sikte sørover, øyene fra vest forlot vi, mens øyene nordover var et godt stykke unna. Det eneste vi så østover var en liten "engelsk" øy, noe som vi fant ut at det var naturlig å sikte på. Øyene i vest forsvant lengre og lengre unna, bølgende fra sør ble større og større og vi ble våtere og våtere. Bølgende slo rett inn i styrbor side, vinder inn i seila fra samme retning og båten lå å klingra (tror dette er et seiluttrykk) hardt mot babord. Ingen av oss viste hvor mye Trusa tålte, og for å manovrere skuta måtte vi opp på en bølge for så å seile med den igjen, ellers så kunne dette blitt en enda mer ubehagelig tur. Kaptein Fredrik kjørte fulle seil og hadde full kontroll på roret, den båtvandte Martin hoia etter mere vind og klønete Paal holdt seg godt fast i båten og lurte på om vi skulle snu eller seile mer inn i fjorden slik at vi fikk noen øyer som skjold for bølgene. Kroppen var like anspent som da man fikk en to timers lang oljemasasje i Thailand med et altfor lite håndkle og på et sted som ikke var helt stuerent.
Må skrive litt mer om bølgene, de var nemlig store, svært store. Sikker på at våre forfedre har knapt har sett større før, så store var de! Og ikke så vi noen andre båter ute på Oslofjorden den dagen heller, det var ganske så lite hjelp i sikte. Men det var inderlig godt vi hadde fått med oss en nødrakett, som for sikkerhetsskyld lå inni byssa, som var lukket slik at det ikke skulle komme så mye vann inn der. For sikkerhetskyld så hadde vi heller ikke sagt ifra til noen om når vi skulle krysse eller hvor vi kryssa hen, man lærer så lenge vi lever. Vi satt der med kun shorts og redningsvest, og tankene sveipa innom hvem som skulle blitt ofret for de to para med svømmeføtter vi hadde tilgjengelige. En skummel tanke. Nok om denne overfarten.
Da vi ankom en slags gjestehavn litt frosne og veldig tissetrengte, ha! Jeg glemte å skrive at ingen av oss turde å gå på do under overfarten, men en klarte ikke å holde seg, så han (les Martin) gjorde sitt på en femliters dunk fra Imsdal.
Vi fikk oss litt mat, tatt på noen klær og fant like så godt ut at dette vakke stedet for oss. Så vi bestemte oss for å dra til neste gjestehavn som lå litt lengre sør. Denne etappen ble på motor, noe som skulle vise seg å bli det farligste vi opplevde på turen. Forseilet hadde vi glemt å feste, det lå bare løst forran på båten, og dette gikk selvfølgelig over bord. I store bølger som kommer akterut går motoren like mye i luft som i vann. Så vi tok en avgjørelse om at den som er lettest av oss, noe som ikke er så vanskelig å se, måtte frem på dekk for å huke tak i seilet. Uten sikkerthetsline, men bare tauet klart, åle Martin seg forover. Han holdt på å gå i vannet et par ganger, for bølgene var fortsatt STORE. Men vi, eller lettere sagt; Martin overlevde dette også.
På den nye gjestehavna ble vi godt mottatt av en sjøulk, full sådan, og han bydde på rykende fersk makrell. Båtfolk er skikkelig hyggelige folk! Her lærte vi at båten vår er overhode ikke vanntett. Den flyter, det gjør den, men det er stor sansynlighet for at båten synki hvis det hadde regna nok i sommer. Det var/er ganske så mange små og store hull på dekk, så vannet hadde fukta store deler av byssa vår i løpet av turen. Så vi måtte ta det meste ut av båten for å tørke det, og da kom det tørt fra en seilbåt lenger ned i rekken; "Vi kom fra Nevlungshavn i dag, og vi trenger ikke tørke noe..." men den kom raskt frem at de syns det var kult at det fantes noen unggutter uten pappas båt som likte havets søte liv. Vi var vel litt i tvil om vi likte havets søte liv akkurat de minuttene vi tømte båten for puter og klær...
Dette begynner å bli langtekkelig, de neste dager skal bli noe kortere...
Dag 3. Nå skulle vi endelig ankomme Strømstad, en tur som ikke tok mer enn to-tre timer. Vi stod tidlig opp, droppa frokosten og satte seil. Dette var en koselig etappe hvor sangen til våre kjære Marit Larsen ble sangen vår; "Under the surface". Den ble spilt en del på radioen disse dager, så vi sang med, og båtene som passerte smilte og lo godt.
I Strømstad ble vi møtt av storebror Sanna, sånn i tilfelle noen ville ta bilen hjem igjen. Torsdagen gikk med på å vandre rundt i Strømstad, taste pinkoden feil tre ganger og lade batteriet til Coca Colaen til Martin. Det elendige kjøleskapet! Aldri mer ut på tur med det!
Dag 4. Etter at Sanna hadde overnatter i båten, ble vi klar over at mer enn tre på tur over flere dager kan bli trangt. Den dagen hadde været bestemt seg for å være bråkete og lynete. Men etter mange timers venting på rett tid for avgang, satte vi kursen vestover til en liten øygruppe noen nautiske mil nord for de øyene hvor ingen biler får kjøre. Turen tok ikke mange timene, og vi koste oss med god musikk slik at rockefoten fant sin rett til å rocke litt. Vel fremme på øya koste vi oss med grilling og et knakende godt kortspill. Vi gledet oss til neste dag hvor vi igjen skulle krysse vår gode venn Oslofjorden igjen.
Dag 5.Dette var dagen for tilbakefarten. Det hadde blåst litt opp i løpet av natten, og noen sleit med å sove pga av litt dunking i båten. Vinden blåste vår vei, så vi valgte å rette snuta på Lilleferder. Denne turen var en roligere tur enn den forrige kryssinga vi hadde, men den tok noe lengre tid. Og naturen kaller som regel en eller to ganger i løpet av den tid. Så alle var fremme på rekka for å tømme blæra, men denne gangen fant vi på det smarte å knyte en line i den som måtte gjøre sitt, slik at eventuelt redningsarbeid skulle gå noe lettere. Vi valgte å overnatte på Stauper som ligger inni Tønsbergsfjorden, turen innover denne fjorden ble en våt og kald opplevelse. Etter nok en koselig kveld med halve mannskapet, la vi oss til å sove sommerens siste natt i Trusa.
Dag 6.Etter at den ene latærna gikk i vannet, satte vi stø kurs hjem til havna vår. Denne turen seila vi i mot -og medvind, mot først, så med. Inn Sandefjordsfjorden gikk det på alle klutene løs, båten kringa fint mot babord og gravde seg nesten ned i vannet, men ellers holdt stø kurs. I hjemhavna sto den eldste Karlsen (Are) klar med kamera, slik at vi fikk vist Trusa fra dens beste side. Vi kjørte med alle seil nesten helt inn på brygga. Et nydelig syn kan jeg tenke meg. Martin: Hvor er de bildene?
Dette var det jeg fikk ned på papiret, uten at det ble spesielt morsomt eller bra skrevet, så hvis noen har noen innvendinger så kom med det.
Dette var en knalltur, selvom det kan ha blitt fremstilt som noe annet. Vi koste oss (nesten) hele tida, og lærte masse om Trusa og havets lyse og mørke sider. Sjekk bilder fra turen på babord side.
Takk for turen, gutta!
